Isen lå milevis foran oss. En hvit ørken, stille og mektig – men langt fra livløs. Røyksøyler steg opp fra hvilende vulkaner under isen og minnet oss på at dette landskapet er i stadig endring og at selve øyen vi befinner oss på er skapt av lava som steg opp av havet. Under oss – ild. Rundt oss – snø, vind og sol. Over oss – et evig skiftende vær som la føringene for rytmen vår. Vi hadde med oss det vi trengte. Vi hadde hverandre. Og vi hadde 13 dager foran oss over Europas største isbre, Vatnajökull.

Dette er en kort fortelling om vår villmarksopplevelse i vårt forsøk på å krysse Europas største isbre, Vatnajökull på Island i Mai/juni 2025.

Vi setter oss fast i månelandskapet

Slik som ordentlige ekspedisjoner aller helst bør starte, så startet vår med en spennende reise for å komme oss til startpunktet. En reise som var et lite mini eventyr i seg selv. Ved hjelp av to store Superjeeps med enorme dekk dro vi fra Reykavik innover vulkansk månelandskap der det ikke fantes veier eller noe form for sivilisasjon. Og som seg hør og bør, dukket det opp utfordringer før vi i det hele tatt fikk startet. Begge bilene satte seg fast i myk lavastein. Å få løs begge bilene var en operasjon som tok flere timer. Og noen ganger står man i situasjoner som er uheldige der og da, men som du vet at blir en god historie og minne i etterkant. Dette var en slik situasjon.

Nesten fremme ved breen, satte bilene seg igjen fast, og vi bestemte oss for å bære alt ekspedisjonsutstyret de siste hundre meterne opp på selve isbreen og der vi skulle starte fra. Endelig var vi fremme ved startpunktet og bilene forlot oss etter å ha kommet seg løs fra de løse steinmassene.

En annerledes ekspedisjon enn tidligere

Fra startpunktet på ca. 700 meter over havet og opp mot Grímsfjallhytta på 1 728 moh gikk det stødig oppover. Men det som gjorde størst inntrykk på meg denne gangen, var ikke høydemeterne eller turen i seg selv. Det var Mina. Min datter, ekspedisjonspartner og nå – helt tydelig – fullverdig medlem av vårt lille polarteam. For første gang drar hun sin egen pulk hele veien. Med ansvar for alt av sitt utstyr, full kontroll i teltet, på alt av sine oppgaver i smått. Der jeg tidligere måtte styre henne fra en oppgave til en annen, har jeg nå en turvenn som hopper fra en oppgave til den andre av seg selv og vet akkurat hva som må gjøres, og hva som kreves av henne.

Nå er det ikke jeg som lenger navigerer og har kontroll på hvor vi skal og hva som skal skje videre. Denne gangen var det Mina selv som gikk i front mens hun navigerte etter skyformasjoner, holdepunkter i terrenget, vinformasjoner i snøen og solen.

Det gjør noe med turen og flyten, men viktigst av alt, gjør det noe med Mina selv. På spørsmål om hvordan det føles å gå der i front, navigere selv og dra sin egen pulk svarer Mina: «Det føles veldig, veldig bra. Det er deilig å føle at jeg får til, at jeg har kontroll og klarer helt selv». Jeg tror det er den følelsen man kaller mestring, slår det meg når jeg hører Mina sitt svar.

Det er en ny fase vi har gått inn i. Ikke bare som far og datter, men som turvenner og makkerpar. Balansen mellom oss er i endring – på en god måte. Der jeg før tok de fleste avgjørelser og bar det meste av ansvaret, deler vi nå. Og i det ligger det en dyp glede – for oss begge.

Vi gikk 130 kilometer på 13 dager. Og med tiden på vår side fikk vi både videreutviklet polare ferdigheter og rutiner. Men også rom for latter, gode samtaler og magiske øyeblikk hvor tiden nærmest står stille. I horisonten kunne vi se Grímsfjall stige opp som en lav høyborg på isplatået, og inne i hytta på toppen fikk vi en liten smak av varme og ly før vi fortsatte videre mot brekanten.

Alene med mine egne tanker

Videre bortover is platået de neste dagene, sendte jeg Mina litt foran meg slik at hun fikk gå helt alene i møte med det store hvite hun hadde foran seg. For det er en spesiell opplevelse å få gå først enten du er liten eller stor. Hvordan var det å gå der alene Mina, spurte jeg da vi møttes igjen; «Det var veldig deilig å gå der med mine egne tanker, å bare være.».

Og det å kople oss på naturen, og dermed oss selv er en sentral del av det vi ønsker å oppnå med både de lange og korte turene våre. Å være med den virkelige verden og naturen gir oss mulighet til være med oss selv, bli kjent med oss selv og bli kjent med vår indre stemme. Jeg vet ikke om noen annen arena eller metode, som å så stor grad åpner opp for å bli kjent med vår indre stemme slik naturen tilrettelegger for.

Dette har vært en av de aller flotteste ekspedisjonene vi har hatt sammen. Og kanskje den viktigste – fordi den markerer et slags skifte. Mina ble, med denne turen, den yngste i verden til å krysse Vatnajökull for egen maskin med pulk og eget utstyr som 9 åring. Et lite stykke polarhistorie, ja – men for oss først og fremst et stort stykke turhistorie og minner vi bærer med oss videre.

Vi takker Real Turmat – ikke bare for maten som holder oss gående under tøffe forhold, men for at dere også er med og løfter frem historier om naturtilknytning, oppvekst og livsmestring ute. Det betyr mer enn dere aner.

Takk for at dere går med oss.